Farvel, Facebook! Eller på gjensyn?


I dag har jeg deaktivert min Facebook-konto, igjen! Men det er som å slutte å røyke. Det er lett å sprekke!

Jeg har i lang tid vært forundret over motstanderne av Datalagringsdirektivet (DLD). De er, og med god grunn, redde for at noen skal kunne spore deres aktiviteter, meninger, holdninger og deres sosiale nettverk av venner, familie, kolleger og interessefeller.

Det er ikke noe galt i å være bekymret for å bli overvåket, så lenge det ikke utvikler seg til paranoia og tilstander som krever psykologisk assistanse og psykofarmaka.

Dobbeltmoral?
Det som forundrer meg er at man samtidig som man er bekymret over DLD, deler sin sjel og enkelte ganger også sin kropp ut i små og store mengder på en rekke sosiale medier, ikke minst Facebook. Her kan nærmest hvem som helst avdekke alle deres holdninger, deres legninger, deres tro og tvil, deres nettverk av venner bare med noen få tastetrykk.

Selge sjelen sin?
Gå inn på Facebook og se selv hva du kan finne ut om dine venner og dine venners venner! Det er ikke måte på hva folk frivillig deler om seg selv her. Det er utrolig enkelt å finne ut av deres politiske standpunkter, hvor de står kurlturelt og religiøst, hvilke verdier de har, hvilke hobbyer og fritidsinteresser de har, hvem de omgås og hva disse står for og tror på. Basert på denne informasjonen kan du enkelt danne mønstre og se hvordan disse nettverkene samarbeider og danne deg prognoser om utviklingen i disse nettverkene.

Frivillig overvåket?
Enda enklere blir det når Facebook i stadig økende grad kobler seg til andre sosiale nettverk som kanskje er mer spesialiserte og derved gir en enda tydeligere profil om vedkommendes interesser, preferanser, ja, du kan til og med følge med i deres fysiske bevegelsesmønster rundt om i verden.

Facebook har nå mer opplysninger om deg som person enn selv brukerne av DLD kunne drømme om. En etterforsker, en politisk motstander, en samfunnsanalytiker, en trendanalytiker, en forbruksanalytiker kan enkelt hente ut informasjon om deg eller gruppene du tilhører ved å gå på Facebook.

For ikke å snakke om dine fremtidige arbeidsgivere. Det første en potensiell arveidsgiver gjør når han mottar søknaden din er å sjekke deg på Google og Facebook. Her får han mye mer informasjon om deg enn hva som noensinne kommer frem i din CV eller i et ansettelsesintervju!

Facebook har mer informasjon om deg enn den Den Norske Stat!

Profesjonelt og privat
Så hva betyr dette for meg som talsmann for sosiale samhandlingsteknologier? Har jeg helt snudd og blitt motstander av det jeg tidligere snakket så varmt om? Neida, jeg er ingen motstander av disse teknologiene, tvert om. Jeg mener dette er spennende teknologier som, brukt på den riktige måten og med stor bevissthet rundt hva man publiserer, rett og slett kan forbedre vår hverdag.

Profesjonelt bruker jeg sosiale medier og samhandlingsløsninger hver dag – flere ganger om dagen. Rett og slett fordi jeg har profesjonell nytte av det. Det handler først og fremst om samhandling med kolleger der vi har faglig og profesjonelt utbytte av samhandlingen, der det gjør jobben enklere og raskere. Og der vi blir kollektivt dyktigere med hjelp av disse teknologiene.

Det er den private sfæren som legges ut i full offentlighet på Facebook og andre sosiale medier jeg har noen ankepunkter mot. På bloggen min kan jeg ofte være personlig og gjerne flagge synspunkter på både det ene og det andre, men det er fordi jeg da har nøye tenkt gjennom hva jeg ønsker å flagge av standpunkter og holdninger. Men privat skal man passe seg vel for å være på Facebook og andre sosiale medier.

Dette er en vanskelig balansegang for mange. Det er jo ikke sikkert det er så lurt å skrive på Facebook om at man har sopp i skrittet og at man var så drita på den siste festen med gjengen. Eller?

Den nye Kalasjnikov?
Så kan man innvende at Facebook har bidratt til frigjøringen av folkene i en rekke arabiske land i det siste. Ved hjelp av det sosiale nettverket ble befolkningen, og spesielt den yngre garde, i stand til å oppildne til og gjennomføre revolusjonene i land som Egypt, Tunisia og Libya. Det er korrekt. Jeg så til og med et bilde av en murvegg i ett av disse landene der en tagger hadde sprayet: Thank You Facebook!

Men samtidig ble det utrolig enkelt for det hemmelige politiet i disse landet å kartlegge opprørerne, danne seg mønstre av hvordan de er organisert og hvordan deres nettverk er sammensatt, hvordan de samhandler og finne ut hvordan de skal bekjempes og undertrykkes med hjelp av en ny maktelite.

Storebror ser deg!
Noe man også skal tenke på er at informasjonen du legger ut på Facebook og andre sosiale medier ikke er underlagt demokratisk kontroll. Det er private selskaper som eier denne informasjonen og som kan bruke den som de vil, endre spilleregler underveis, selge informasjonen til andre som ønsker å utnytte den kommersielt eller politisk. Har du f.eks. lest det som står med liten tekst i det du godkjenner avtalen du inngår når du etablerer deg på Facebook første gang?

Da jeg jobbet med hemmelige ting i Forsvaret for mange år siden var vi rigid opptatt av sikkerhet. Vi arbeidet ut fra det kjente “need to know” prinsippet. Bare den som har bruk for å vite det for å kunne utføre sine oppgaver, skal få vite det. I dag har man innen kunnsapsledelse erkjent at også kunnskap man egentlig ikke hadde bruk for også kommer til nytte, enten som et kreativt innspill eller i en senere sammenheng. Det er det vi ofte kaller “knowledge by accident”. Espen Askeladd var en slik medarbeider: Jeg fant, jeg fant, sa han. Og så tok han vare på det han fant fordi det kunne komme til nytte senere.

Men, man skal altså tenke gjennom hva man vil med den informasjonen man legger ut. På telefonene i Forsvaret den gang jeg var ansatt det, stod det: Du snakker! Hvem lytter? I dag burde det kanskje stå følgende tekst på tastaturet ditt: Du skriver! Hvem leser?

Eller kanskje du bør stille deg følgende spørsmål neste gang du skriver noe på Facebook:

– Ville mamma likt å lese det jeg nå skriver om meg selv?

Jeg har vært inn og ut av Facebook flere ganger. En gang var det kjempekult! Så ble det litt kjedeligere og jeg logget meg på sjeldnere og sjeldnere. Til slutt deaktiverte jeg kontoen min. Jeg fant aldri ut hvordan man kunne fjerne den helt. Og om jeg fjernet den, ble da all informasjonen min slettet totalt og inn i evigheten?

Men så kom jeg tilbake fordi jeg følte at det var riktig av meg å følge med hva ungene mine drev med. Så oppdaget jeg plutselig at det var mye interessant å finne av informasjon fra min barndoms by i Nord-Norge. Da dukket det opp bøttevis med folk som ville være vennene mine på Facebook, de fleste av disse hadde jeg nesten ingen sosial omgang med i virkelighetens verden. Hyggelige mennesker, for all del.

Ekte venner?
Men disse nye vennskapene ble liksom litt sånn “uttapå” og på ingen måte nære. Ingen av dem hadde vært en del av livet mitt etter at jeg flyttet fra stedet. Ingen av dem kjente til, enn mindre brydde seg om, mitt liv etter at jeg forsvant ut av landsdelen. Så hvorfor dukket de opp nå? Og hvordan skulle eventuelt de nye “vennene” på Facebook utvikle seg til nære personlige venner i den virkelige verden? Var det en slik dialog som foregikk, eller var det bare “small talk”?

Jeg har aldri vært noen tilhenger av eller utviklet noen særlig evne til “small talk” eller løsprat som man kanskje ville kalle det på norsk. Jeg trives best med de verdifulle dialogene, som gir meg noe verdifullt tankegods og nyttig livskunnskap. verktøy jeg kan få bruk for i livet mitt.

Så nå, i dag, har jeg igjen deaktivert min Facebook-konto. Så får vi se hvor lenge det varer. Om det finnes en eksistens utenfor Facebook. Da vil kanskje de virtkelige vennene mine dukke opp. De som også vil dukke opp i begravelsen min når den tid kommer.

Eller skal min aske spres i cyberspace?

Les også en meget god artikkel om Facebook i Morgenbladet, her!